Foto: Regine Skjeltorp AntonsenLandets største kunsthøyskole, nemlig Kunsthøgskolen i Oslo er blitt kalt en krigssone, et rottereir og en katastrofe av mennesker som har rett til å mene noe om den. Men er KHiO virkelig et synkende skip, eller har man kun vært uheldig og møte på noen faretruende høye bølger før stormen stilner?
Det første som åpenbarer seg når man nærmer seg Kunsthøgskolen i Oslo, avdeling Seilduken, er dens sjelfulle fasade. Bygningen er ombygd fra å være en masseproduserende seilduksfabrikk til nå å være hovedsetet for Norges mest prestisjefylte skole innenfor design, visuell bildekunst og scenekunst. KHiO har tre avdelinger sentrert rundt sentrum i Oslo, hovedsetet er, som sagt, Seilduken på Grønland, mens de to mindre avdelingene ligger henholdsvis i Ullevålsveien 5 og St. Olavs gate 32.
Kunsthøgskolen i Oslo ble opprettet i 1996, dette var etter en undersøkelse ledet av eksstatsråd Gudmund Hernes. Resultatet av undersøkelsen viste at i kun Oslo lå det 28 høyskoler. Utvalget foreslo derfor å slå sammen Statens teaterhøgskole, Statens Operahøgskole og Statens Balletthøgskole. Og som om ikke dette var nok, ble det også bestemt at Statens håndverks- og kunstindustriskole og Statens Kunstakademi skulle slåes sammen med de andre tre – for og bli landets største kunsthøyskole, nemlig KHiO. KHiO er siden den gang blitt kalt det mest håpløse fusjonsprosjektet siden Titos Jugoslavia.
Men, hva mener elevene?
- Hva som er galt med KHiO? Det er da ingenting galt med KHiO!
Dette konstanterer Ida Klem, 3. års elev ved Kunsthøgskolen i Oslo, fakultetet for scenekunst. Sigurd Myhre er noe uenig:
- KHiO er langt i fra perfekt, omstillingen har tatt alt for lang tid, 12 år har det tatt og enda er det 2 år igjen før alle skal samles på Seilduken. Dette går utover både elever og ansatte.
Vi møtes i aulaen, utenfor blackboxen på Seilduken. De er begge 3. års studenter, og har akkurat fremført forestillingen ”10 minutter” (en visning som settes sammen av elevene selv, hvorav alle får ti minutter de kan gjøre akkurat hva de vil med), etterfulgt av trampeklapp fra publikum. Det er ingen tvil om at elevene er dyktige.
- KHiO har vært utsatt for en heksejakt så lenge jeg kan huske
påpeker Klem.
- Det er ikke lett for verken ansatte eller elever når både rektoren og de ansatte blir dømt nord og ned, uten så mye som en mulighet til å forsvare seg selv og sine handlinger.
Myhre ivrer etter å si noe.
- Vet du hva problemet er? Spør han som om han selv vet det. Av den grunn avstår jeg fra å svare.
- Det er den jævla maktkampen innad i administrasjonen. Alle skal informeres, blir noen holdt utenfor, bryter helvete løs.
Myhre veiver nå med armene for og påpeke sine poenger. Han henviser til hvordan kritikerne skisserer problemet; Hvis en student vil noe, må vedkommende først gå til klasselærer, som igjen må gå til sin linjeleder, som deretter tar dette opp med fakultetets dekan som igjen må ta det opp med rektor. Rektor må da ta kontakt med sin direktør eller prøve saken for KHiO-styret, som igjen kan gå til kunnskapsdepartementet.
- Si meg, Sigurd, får du ikke den utdanningen du har krav på? Klem er nå blitt krass i tonefallet og står med armene i kors.
- Jo, men jeg kunne fått det i et mye bedre miljø, det kunne vi alle.
Det er tydeligvis en del uenigheter innenfor elevmiljøet også. Men, som Klem påpeker; de får den utdanningen de har krav på. KHiO har faktisk den beste ekspertisen i Norge innenfor de områdene det blir undervist i, og jeg sier meg enig med kritikerne: får de tilbakeført bestemmelsesmyndigheten i de ulike fagene, samlokalisert alle fagene på Seilduken i løpet av 2010 og om de retter blikket fremover vil jeg klassifisere Kunsthøgskolen i Oslo som et skip som snart er gjennom stormen, og som i alle fall ikke har tenkt til å synke med det samme.
Kilder:
http://www.khio.no/ (Kunsthøgskolens hjemmeside)
http://www.kulturnett.no/organisasjoner/ovrigorganisasjon.jsp?id=T8050089
Studiebrosjyre 2009 KHiO
Magasinet, Dagbladet lørdag 16. august 2008
